Smuldring

(Oppdatert: 21.02.2017)

 

Smuldring av jorda er nødvendig for at mest mulig av næringa i jorda skal bli tilgjengelig for planterøttene. Dette er særlig viktig i økologisk jordbruk der vi ikke kan tilføre kunstgjødsel til erstatning for den næringa plantene ikke får tak i dersom jorda er for tett. Ellers kan vi ha behov for å molde ned husdyrgjødsel, blande inn planterester i jorda, rive opp frøugras, rive i stykker grastorv o.s.v. Vanligvis bruker vi ulike harver til slike oppgaver. Det fins et utall av harver med svært forskjellige egenskaper. Derfor er det vanskelig å gi en fullstendig oversikt over de ulike harvtypene. Men vi skal prøve å ta utgangspunkt i måten harvene virker på og hvilke oppgaver de brukes til.

  

Passive smuldrende redskaper


Redskaper som trekkes etter en traktor eller en hest kaller vi sleperedskaper. Et typisk eksempel på et sleperedskap finner vi i ei tindharv. Kjørehastighet og utforming og plasseringa av tindene er medvirkende til hvordan harva fungerer.

Tindharvene inndeles etter hvordan fasongen på tindene er. De aller eldste tindharvene hadde rette, stive tinder som var plassert relativt tett. Slike harver har svært begrenset evne til å bearbeide jorda. Det er bare det øverste jordlaget som blir berørt. Dersom det er mye planterester på overflata vil ei slik harv dra med seg mye av planterestene. I jordarbeidingssammenheng er det en ulempe, men denne egenskapen kan utnyttes til noe positivt. Ei slik harv er nemlig godt egnet til å rive opp frøugras med grunt rotsystem.
For at ei harv skal fungere effektivt, må den behandle og findele jorda på en ønsket måte, og den må ikke være for tung å dra. Dersom tindene vibrerer under kjøringa får vi bedre effekt av harva. Dessuten vil ikke planterester og jord sette seg fast på tindene. Dette oppnår vi når tindene fjærer når de møter motstand i jorda. S-tindharva fungerer på denne måten. Tindene ser ut som en stor S når vi ser dem fra sida. (Det fins også gamle harver med C-forma tinder.) Når vi drar harva framover vibrerer tindene sideveis. Vibrasjonen blir kraftigere dess fortere vi kjører.

Tindharva vil arbeide djupere når det er løst enn der jorda er relativt fast. Harva er derfor utstyrt med regulerbare meier, hjul eller ribbetromler for å holde ønsket arbeidsdybde.
De forholdsvis stive tindene er godt egnet som feste for ulike spisser og skjær. Bruk av gåsefotskjær gir mulighet for både jordløsning og ugraskontroll. Dette kan ha stor betydning i økologisk jordbruk, f.eks. i radkulturer. Vi ser ofte at S-tinder kan være montert på andre redskaper, f.eks. som sporløsnere på såmaskiner.

Jordsøkinga til harva kan varieres gjennom å regulere angrepsvinkelen til harvtindene. Tindene er som regel montert i rekker på en felles aksel eller brande. Gjennom å vri akslingen vil tindene peke framover eller nedover i ulik grad. Arbeidsegenskapene vil påvirkes av dette ved at jorda løftes mer opp og jordsøkinga blir større når tindene stilles med spissen framover. Denne innstillinga vil løsne jorda bedre samtidig som mer stein, klump og planterester kommer opp til overflata.

Dersom vi stiller tindharva med spissene nedover, vil tindene vibrere sterkere. Dermed får vi bedre knusing av klump og bedre blanding av jorda. Innstilt på denne måten går harva relativt grunt. Ofte er det fornuftig å kjøre harva på denne måten når vi skal lage såbed til gras, korn eller grønnfôr. Mjukere tinder vil normalt vibrere kraftigere enn stivere tinder.
Dersom vi har problemer med klump, kan dette løses ved å bruke ribbetrommel eller sloddeplanke på harva. Dette er imidlertid en defensiv måte å løse klumpproblemet på. Det er mer i tråd med økologisk tankegang å hindre klumpene i å oppstå ved å tilføre mer organisk materiale til jorda og/eller foreta jordarbeidinga ved et mer høvelig fuktighetsinnhold.

Så godt som alle tindharver har utskiftbare spisser som må skiftes når de blir slitt. Det er viktig at vi skifter eller snur spissene før vi begynner å slite på selve tindene. Dessuten må vi følge med slik at spissene slites jevnt. Det blir vanskelig å holde lik arbeidsdybde dersom vi har nye og slitte spisser om hverandre på harva. Dersom vi oppdager ujevn slitasje er det et tegn på at harva er feil innstilt, og vi må da rette opp dette før vi kjører videre.

Skålharv
Skålharva passer godt der vi ønsker å blande strå og planterester inn i jorda. Harva leveres i ulike størrelser og med runde eller taggete skåler. Skålene er gjerne fra 45 til 60 cm i diameter. De taggete skålene gir god blanding av jord og planterester, men har kanskje ikke like god evne til å skjære i stykker seig, gammel grastorv som de runde skålene. Tunge skålharver brukes også til bearbeiding av nybrott for å blande vegetasjonsrester inn i jorda. Dette kan spesielt være en fordel der det er mye stein i jorda.

Skålharva har to eller flere akslinger med opplagrete skåler eller tallerkener. Akslingene kan stilles slik at skålene kommer mer eller mindre skjevt i forhold til kjøreretningen. Jo større skjevstilling skålene har jo mer vil de skjære seg ned i jorda. Skålharva har god evne til å blande jord og planterester og til å skjære grastorv i mindre biter. Harva er godt egnet til nedmolding av kompost og tørr husdyrgjødsel. Denne harvtypen blir mye brukt til stubbharving i korndyrkinga der formålet er å blande inn halm i jorda om høsten. Dette hindrer erosjon og framskynder nedbryting av halmen.

Generelt kan vi si at skålharver harmonerer ganske godt med krav og ønsker i økologisk landbruk der vi ofte har behov for god nedmolding av organisk materiale. Skålharva er imidlertid ikke egnet til å lage såbed fordi den river opp endel planterester, grastorv og småstein som blir liggende på overflata. Dessuten må den arbeide forholdsvis dypt for å gi god blandevirkning. Skålharva vil også pakke den jorda som ligger under det bearbeidete jordlaget. Her har vi med andre ord nok et bevis på at det ikke fins redskaper eller metoder som fungerer perfekt under alle forhold. Det er brukerens kunnskaper og evne til å utnytte redskapet som avgjør resultatet og ikke redskapet alene.

 

Aktive redskaper til smuldring

 

Når vi bruker sleperedskaper er det bare en liten del av motoreffekten som kan utnyttes til aktiv jordarbeiding. Dette kommer av at effekten begrenses av hvor stor trekk-kraft drivhjulene kan overføre. Dersom vi overfører motoreffekt direkte til redskapet gjennom kraftuttaket unngår vi "omveien" gjennom traktorens drivhjul. På denne måten kan vi oppnå følgende fordeler:

• bedre total virkningsgrad
• mindre kjøring
• traktoren kan være lettere
• bedre kontroll med resultatet
• arbeidet går raskere

Disse fordelene er svært forlokkende, men vi skal se at de er ikke like enkle å utnytte i praksis. Den kanskje mest alvorlige innvendingen mot disse redskapene er at konsekvensene av feil bruk (=for kraftig bearbeiding) kan være svært alvorlige.
For dårlig bearbeiding av jorda er lett å rette opp igjen ved å gjøre det riktig neste gang. Hvis vi derimot overdriver jordarbeidinga slik at vi knuser jordstrukturen kan vi gjøre stor skade. Slike skader kan vi ikke reparere med mekaniske midler. Her må de naturlige prosessene i jorda selv ordne opp, og det kan ta lang tid. Den som bruker kraftuttaksdrevne redskaper må altså være meget bevisst på hva han eller hun holder på med. Satt på spissen kan vi si at "5 minutters feil bruk kan gjøre skader som det tar 50 år å rette opp igjen".

Av kraftuttaksdrevne redskaper har vi et utall redskapstyper i handelen, og det fins mange overgangsformer mellom de forskjellige typene. I tillegg brukes navn og betegnelser om hverandre. Uten god kjennskap til hva som fins på markedet, er det nærmest umulig å orientere seg i denne redskapsgruppen bare på grunnlag av navn på redskapene. I det følgende skal vi omtale noen redskaper, og se litt på hvilke fordeler og ulemper de har i økologisk jordbruk.

Jordfres
Fremdeles er jordfres et forholdsvis entydig begrep i den forstand at vi da mener et redskap med en rotor som roterer samme vei som traktorhjulene. Selve arbeidsorganene kan imidlertid ha mange ulike fasonger. Noen freser har kniver mens andre har stive tinder. Opprinnelig var jordfresen et typisk hagebruksredskap beregnet for å lage et dypt og løst såbed for rotvekster som trenger løs jord. I dag har jordfresen fått et større bruksområde fordi den gir mulighet til intensiv bearbeiding av jorda med bare en gangs overkjøring. I og med at den roterer samme vei som traktorhjulene, hjelper den til å skyve traktoren framover. Derfor kan nesten all tilgjengelig motorkraft fra traktoren brukes til drift av fresen.
Den intensive bearbeidinga av jorda som jordfresen gir fører lett til at jordstrukturen blir ødelagt. Det fins mange eksempler på overdreven fresing som har gitt ei jord med svært dårlige vekstvilkår. Dette gjelder kanskje særlig torvjord der fresen har slått i stykker fibrene som gir styrke og spenst til jorda. Når det så kommer regn blir det bare gjørme av jorda.

På den annen side har jordfresen god evne til å blande jorda i det sjiktet som blir bearbeidet. Jordfresen er derfor godt egnet til å blande jord og gjødsel eller planterester. I plogfri korndyrking brukes noen steder kraftige stivtindfreser til jordarbeiding. Fresen arbeider ikke godt i lang halm og strå fordi dette vikler seg opp på rotoren. Jordfresen fører til ei viss pakking av jorda under det bearbeidete laget.

Horisontalharver
Vi har vært inne på at redskaper som roterer nedover i jorda fører til ei viss jordpakking. Denne pakkingsvirkninga har vi ikke på redskaper der arbeidsorganene beveger seg i horisontalplanet.

Rotorharv
En relativt stor gruppe kraftuttaksdrevne harver roterer i horisontalplanet. Disse kalles vanligvis rotorharver. Denne typen harver har flere rotorer side om side, hver med parvise loddrette tinder. Tindene roterer som en visp. Eksempler på andre betegnelser på denne harva er horisontalrotorharv, horisontalrotavator og Kreiselegge (tysk).
Rotorharvene fins i mange utførelser fra små, spinkle til kraftige redskaper som kan kjøres selv om det er stein i jorda. De fleste rotorharvene har en eller annen form for overbelastningskopling for å beskytte harva og drivverket i traktoren. Arbeidsdybden bestemmes av en bakmontert valse eller trommel.

Denne typen harver kan arbeide i ulike dybder med godt resultat. Maksismal arbeidsdybde begrenses av lengden på tindene. Rotorharva drar ikke opp småstein og planterester til overflata i samme grad som jordfresen. I forsøk har rotorharver vist litt dårligere evne til å blande jorda enn jordfreser.

Etterharver
Svært mange harver leveres med en eller annen form for etterharv. Hensikten med denne er som regel å slette overflata slik at det blir et jevnere såbed. Vi må vurdere om vi trenger etterharv. Dersom vi eksempelvis harver før vi skal sette poteter, vil ei etterharv ikke ha noen hensikt. "Hovedharva" gjør den viktigste jobben. Etterharva er å betrakte som "prikken over i-en". Likevel er det viktig at ei eventuell etterharv gjør en jobb som virker i samme retning som det vi ønsker.

Den enkleste form for etterharv har vi dersom vi henger en solid planke på tvers bak harva. På lett jord kan det være en brukbar løsning for å jevne såbedet. Vi ser ellers at langfingerharver er mye brukt som etterharv både på såbedsharver og såmaskiner. Langfingerharva er relativt rimelig og den gjør godt arbeid på lett jord. Den beveger jorda sideveis og det bidrar til at de minste partiklene blir liggende på bunnen av såbedet. Dette er gunstig med tanke på å skape gode vilkår for spiring av såfrøet. Langfingerharva har imidlertid ingen evne til å knuse klump som måtte ligge på overflata.

Ribbetromler brukes som etterharv på mange harver selv om de i utgangspunktet ble utviklet som bæreorganer for harva. Ribbetromler er dyrere og mer utsatt for skader enn langfingerharva. Men ribbetromler kan til en viss grad knuse klump på overflata.

 

Planerende redskaper

 

Når jorda er pløyd, er den ofte for ujevn til at vi kan starte jordarbeidinga uten videre. Det kan være behov for sletting for å unngå jord i avlingen når vi skal høste og det kan være for å unngå kanter og små søkk som kan demme opp overflatevann. Slodden er et utmerket redskap til denne oppgaven. Den finnes i mange ulike former, men stort sett har den to eller flere tverrgående brander eller sloddeplanker som arbeidsorganer. Vi kan skille mellom to hovedtyper av sloddeplanker; overstrømsplanker og understrømsplanker. Disse betegnelsene henger sammen med hvordan jorda behandles idet den passerer sloddeplanken.

En overstrømsplanke fungerer i prinsippet som et høvelstål. Den skjærer løs den jorda som skal bearbeides. På lettere jord og organisk jord er dette en effektiv metode for å løsne det topplaget som skal bearbeides til et såbed. Dersom leirinnholdet i jorda er stort, vil det lett bygge seg opp fuktig jord på oversida av sloddeplanken slik at funksjonen blir dårligere.
Understrømsplanker fungerer ved at jorda passerer under sloddeplanken. Dermed kan vi oppnå ei viss findeling av klump i jorda. Ofte finner vi at understrømsplankene er utstyrt med pigger eller skråstilte skarpere. Dette skaper et løslag på overflata som i noen tilfeller kan være et svært godt såbed for eng- eller åkervekster. I noen tilfeller kan altså en god slodd gjøre så godt arbeid at vi slipper å harve etterpå. Slodden er imidlertid dårlig egnet til å molde ned gjødsel på grunn av planeringseffekten. Gjødsla vil bli ujevnt fordelt dersom vi slodder etter at vi har kjørt på gjødsel.

Vi ser ofte at harver utstyres med en sloddeplanke. Dette kan fungere bra, men vi vil ikke få så god planeringseffekt som fra en skikkelig slodd. Ei harv er lite brukbar som planeringsredskap fordi vi da kommer i skade for å bearbeide jorda så sterkt at jordstrukturen blir ødelagt. Sloddens styrke ligger i at den behandler jorda relativt skånsomt. Derfor vil feil (overdreven) kjøring ikke få så skadelige konsekvenser på jordstrukturen som overdreven harving eller fresing.

  

Redskaper for dyp løsning av jorda

 

Vi har tidligere vært inne på at jorda har behov for løsning fordi den blir pakket av kjøring eller naturgitte påkjenninger. Da må vi tenke på at god jordstruktur ikke lar seg skape med mekaniske midler alene, men må foregå i samarbeid med biologiske prosesser i jorda. Dette betyr blant annet at vi må la jorda hvile etter at vi har løsnet den slik at den nye strukturen får stabilisert seg. Synder vi mot disse grunnreglene, vil vi etter ei tid som regel oppleve at jorda blir enda mer pakka enn den var i utgangspunktet.

En annen grunnregel når det gjelder jordløsning er at jorda må være forholdsviss tørr under arbeidet. Arbeid i våt og fuktig jord fører til klining som gjør mer skade enn gavn. Her møter vi et annet problem; løsning av tørr jord er svært energikrevende. Dermed trenger vi en stor og kraftig traktor til å drive løsningsredskapene. Da kan vi lett komme inn i en ond sirkel der vi pakker jorda enda mer for å løse den opp.

I de øvre lagene i jorda har vi plogen og diverse harver som kan brukes til løsning. Av og til ønsker vi å løsne jorda uten at den blir snudd, eller vi vil løsne den dypere ned enn vi når med plogen. Da må vi ta andre hjelpemidler i bruk. Før vi bestemmer oss for hva slags redskap vi skal bruke, må vi huske at det stort sett bare er redskaper som løfter jorda og som arbeider i tynne sjikt som er effektive. Dette henger også sammen med at det reint fysisk er en grense for hvor dypt et redskap kan løsne jorda. Kommer vi dypere enn den kritiske dybden, får vi bare klining av jorda og ingen effektiv løsning. Den kritiske dybden er til en viss grad avhengig av jordarten og hvordan redskapet er utformet.

Grubbere
Redskaper med enkle tinder som brukes til å bryte opp hard jord kaller vi grubbere. De traktormonterte grubberne har vanligvis fra 2 til 5 tinder. Arbeidsdybden er fra 20 til 50 cm, avhengig av jordforhold og traktorstørrelse. Moderne grubbere kan være utstyrt med steinutløser slik at redskapet ikke blir skadet ved påkjøring av jordfast stein.

Effekten av grubbing er usikker, og ofte negativ. Grunnen til dette er at det blir mye kjøring
med tunge maskiner (pakking) og dels arbeider grubbetindene for dypt slik at jorda presses til side for grubbetindene. Dessuten er det sjelden at jorda får tid til å stabilisere seg etter behandlinga før den blir belastet på nytt.

Grubbing kan virke positivt dersom vi har tynne harde sjikt i jorda som hindrer rotutvikling, vann- og lufttransport. Dersom grubbinga klarer å bryte opp dette, kan vi få en varig positiv effekt av grubbinga. Grubbing kan også være en effektiv måte å få opp plagsom stein i jorda til overflata før steinfjerning. Men det er feil å tro at grubbing kan bøte på skadene som uvettig kjøring med tunge maskiner forårsaker.

  

Dyparbeiding for å få bedre mineralisering

 

Det vil føre for langt å komme inn på alle de redskapstyper og -kombinasjoner som blir brukt til jordløsning i økologisk landbruk. For å få fart på mineraliseringa (næringsomsetninga) i jorda er det ofte nødvendig å løsne jorda dypere enn vanlig pløyedybde. Det brukes da ofte kraftige grubbetinder med brede gåsefotskjær. Tindene er plassert slik at all jorda blir gjennomarbeidet med skjærene. For å få ei effektiv løsning, er det nødvendig å arbeide seg gradvis nedover til full arbeidsdybde. Det innebærer at vi må kjøre i flere omganger eller at redskapet har flere skjær etter hverandre som arbeider stadig dypere. Noen av disse metodene innebærer flere gangers kjøring i løpet av sesongen. Det betyr at faste kjørespor er en stor fordel fordi løsninga vil være bortkastet om vi må kjøre i den løsnete jorda etterpå. Kjøring i vekstsesongen forutsetter stort sett at dyrkinga foregår i rader eller på senger. Mange av disse redskapene har hyppeskjær eller lignende for å molde ned kompost, grønngjødsel eller planterester på overflata.

De fleste av disse redskapene er bygd opp på ei universalramme som festes til traktorens redskapsfeste. Ulike typer verktøy kan monteres på ramma etter behov. Noen blir produsert av små bedrifter i samarbeid med brukeren, og andre er heimelaga. Disse redskapene forteller ganske mye om hva økologisk landbruk dreier seg om. Det er svært ofte brukerens behov, erfaring og overbevisning som ligger bak utformingen av redskapet. Til økologisk landbruk fins det svært få "ferdigkjøpte" løsninger. Ofte er det slik at hver enkelt bonde driver et utviklingsarbeid fordi han eller hun hele tida lærer noe nytt og finner fram til mulige forbedringer av eksisterende redskaper og metoder.



Fortell oss gjerne hva du gravde etter. Vi jobber med å gjøre sidene våre bedre.
Æsj, det var dumt. Hva lette du etter? Gi oss gjerne en tilbakemelding slik at vi kan gjøre det lettere for deg å finne fram på sidene våre.