Pløying

Det fins mange plogtyper, men her skal vi konsentrere oss om veltefjølplogen som er den
dominerende i norsk jordbruk. Den er konstruert for å snu og løsne jorda. Løsneeffekten er
positiv for livet i jorda og for jordas funksjon som vokseplass. Det er knapt noe annet redskap som er i stand til å løsne jorda så effektivt som plogen. De fleste andre jordarbeidingsredskaper klarer ikke å lage så grove og varige hulrom i jorda. Plogen fungerer etter prinsippet om at jorda blir løftet opp og sideveis langs veltefjøla for så å brytes i mindre biter når den passerer over kanten på veltefjøla. Den måten plogvelta blir liggende på sikrer at det kommer godt med luft til og jorda tørker godt opp. Plogen er meget effektiv i ugraskampen fordi plantene som var på overflata blir gjemt nedi fåra der det ikke kommer lys til. Plantene (ugraset) dør da fordi de ikke får energi til fotosyntesen.

Vi har to hovedtyper av ploger i norsk landbruk; teigplog og vendeplog. Ploger med 1-4 plogkropper (skjær) monteres i trepunktopphenget bak på traktoren. 1-skjærsploger brukes helst til nybrottsarbeid. Til vanlig pløying bør vi helst bruke 2-skjærsploger eller større. Det blir da lettere å stille inn plogen (unngå parfårer), og det blir mindre kjøring dess større bredde man får tatt i hvert drag.

Større ploger (4 skjær og oppover) er som regel semimontert, dvs. plogen er koplet til trekkstengene på traktoren samtidig som den bæres i bakkant ved hjelp av et hydraulisk operert bærehjul.

Teigplogen velter jorda mot høyre. For å få jevn pløgsle over hele feltet må vi lage spesielle opplegg og avslutninger når vi pløyer. Vi får best pløyeresultat om vi deler jordet inn i rektangulære teiger før pløyinga starter. Vi kan velge mellom forskjellig tilleggsutstyr for å gjøre plogen egnet under ulike forhold.

Vendeplogen har dobbelt sett plogkropper der det ene settet velter mot høyre og det andre mot venstre. Den har et vendehode for å snu plogen slik at den velter mot høyre eller venstre. Dette betyr at vi kan starte pløyinga i utkanten av åkeren uten å tenke på opplegg og avslutning. Når vi er kommet til enden av åkeren, snur vi plogen og kjører tilbake langs samme fåra. Dermed blir alle veltene på jordet liggende samme veien. Dette er en fordel i hellende terreng fordi da kan vi velte oppover hele tida og dermed motvirke det jordsiget vi ellers vil ha nedover bakken.

Felles for alle plogene som er i vanlig bruk i Norge er at traktoren kjører med det ene hjulparet nedi plogfåra under pløying. Dette gjør det lett å styre traktoren slik at plogen får riktig bredde på den fremste fåra. På den annen side er dette uheldig fordi traktorhjulene pakker jorda nedi fåra. Om vi må rygge for å ta nytt tak med plogen (f.eks. ved korte plogfårer) bør vi derfor kjøre på upløyd mark.

Det harde sjiktet i jorda som kalles plogsåle, er mer et resultat av jordpakking fra traktorhjulene enn av selve pløyinga. Men det er ikke uvanlig å finne et hardere sjikt i overgangen mellom bearbeidet og ikke bearbeidet jord også ved bruk av andre redskaper enn plog.

Høstpløying har tradisjonelt vært et vanlig innslag i jordarbeidinga i vår del av verden. Dette har sammenheng med at det ofte er lettere å lage et godt såbed om våren når jorda har ligget pløyd over vinteren. Ellers er våronna ei svært hektisk tid, og mange bønder har ikke tid til å foreta ei tradisjonell jordarbeiding om våren og likevel få såfrøet tidlig nok i jorda. Etterhvert har vi blitt klar over de store erosjonsproblemene som er knyttet til at jorda ligger naken om vinteren. Dette er særlig aktuelt i områder med milde vintre.

Erosjonsproblemene ved høstpløying har ført til at mange pløyer om våren. Da kan det
være et problem at hulrommene i plogfårene blir så store at den kapillære vanntransporten i jorda blir hindret. Det kan da hjelpe å henge en pakkevalse bak plogen. Denne valsen består vanligvis av tunge støpejernsringer som trykker jorda sammen slik at den blir passe kompakt til å så i. Under gunstige forhold lager pakkevalsen et løslag på overflata slik at vi kan så rett etter pløyinga.