Målsettingene er:
-
Lage et godt såbed for
kulturplantene
-
Slette og jamne jordoverflata
-
Blande inn og molde ned gjødsel og
kalk
-
Foreta mekanisk ugressbekjempelse
Det er ikke nok å montere plogen eller harva
på traktoren og kjøre. Vi må vite hva vi ønsker med arbeidet, og
god agronomi er svært viktig ved all jordarbeiding. Arbeidet må
derfor innrettes etter jordtype, fuktighetstilstanden i jorda,
ugressituasjonen, driftsopplegg og hvilket utstyr vi har til
rådighet. Målet er en rask og jevn etablering av kulturplantene,
som er en betingelse for gode avlinger.
Såbedet
Ei jord i god hevd har kvaliteter som er grunnleggende for
gode avlinger. Jordstrukturen som dannes fra naturens side er som
regel god, og det er særs viktig å ta vare på denne. Det være seg
frost/tining, tørking/fukting, plantevekst og aktiviteten til
jordboende dyr som meitemark og mikroorganismer.
Jordarbeiding skal løsne jorda og gi et jamt
såbed med passe fordeling og sortering av større og mindre
jordaggregater. Samtidig ønsker vi å bevare den naturlige
grynstrukturen best mulig. Flere gangers harving fører til at jorda
blir knust så mye at strukturen til slutt består av ustabile
enkeltkorn, dette fører igjen til at jorda blir mer utsatt for
pakking og tilslamming. Bearbeides jord som ikke er tilstrekkelig
drenert, eltes den, og resultatet blir igjen et tett såbed, som
lett slammes igjen. Ei pakkingsskadd jord tørker seinere opp om
våren og etter nedbør, og svekker kulturplantenes konkurranseevne
mot ugresset.
Såbedet skal være åpent og luftig, samtidig
som fordampinga ikke må være for stor. Ideelt sett bør laget bestå
av finere jordaggregater med god vannledningsevne rundt frøet.
Overflata av såbedet bør derimot domineres av større aggregater som
bryter den oppadgående vanntransporten og hindrer unødvendig
vanntap. Dette sikrer god luftveksling og bedrer varmehusholdningen
i jorda. Ei grovere overflate beskytter også såbedet mot
tilslamming etter nedbør. Jordstrukturen under ploglaget avhenger
av fuktighetsforhold, pakkingstilstand og jordart. God jordstruktur
fremmes også her av naturlig aktivitet som rotvekst, meitemark og
mikroorganismer. Luftfylte porer og sprekker i jorda øker denne
aktiviteten, mens ei vannmettet undergrunnsjord omtrent er fri for
liv. I rein sandjord er rotutviklinga ofte begrenset til det øvre
sjiktet fordi jordtypen har dårlig kapillær ledningsevne for vann
fra dypere jordlag. I silt og leirjord vil det som regel ikke være
mangel på vann, men jorda har ofte lite luftveksling og stor
fysisk motstand som gir svak rotutvikling. For å kartlegge
jordstrukturen på egen jord kan en utføre en spadeprøve og se etter
følgende tegn.
Spadeprøven
En metode for å undersøke jordstruktur og biologisk
aktivitet
Redskap: en rett spade
- Løsne en jordblokk ned til 30 cm dyp.
- Plukk den forsiktig fra hverandre.
- Grynstruktur uten kompakte store klumper eller tette lag →
Bra.
- Meitemark og meitemarkganger → Bra.
- Rester etter organisk materiale:
- Gule strå = liten biologisk aktivitet.
- Svarte strå = oksygenmangel.
- Brune svake strå = omdanning i gang.
- Fint forgreinet rotnett i hele profilet → Bra.
- Røtter med jordpartikler som henger fast, tyder på høy
biologisk aktivitet.
- Tykke, hvite røtter med svak forgreining er røtter på jakt
etter næring → kan tyde på næringsmangel.
- Store belgvekstknoller som er røde inni, i hele rotmassen →
Bra.
|
Jordpakking
Jordpakking er ikke ensidig negativ. En viss pakking er
nødvendig for at frø og planterøtter skal få nok jordkontakt. Blant
annet pakker vi jorda med tromlingen etter såing for å oppnå bedre
kontakt mellom såfrøet og jordsmonnet. Jorda pakkes og av sin
egen tyngde, og av store snø- og ismengder på telefri jord.
Forutsetningen for god rotvekst og høy
mikrobiell aktivitet er plass, luft og fuktighet. Dersom disse
faktorene ikke er til stede i jorda vil rotutviklinga bli svak og
utnyttelsen av tilført næring bli begrenset. I økologisk landbruk
vil tilgangen på konsentrert næring (mineralgjødsel) være svært
begrenset, og røttene må utnytte et større jordvolum for å få
tilfredsstillende med næring.
Med skadelig pakking mener vi bruk av tunge maskiner og redskaper
som fører til redusert volum av luftfylte porer og dermed øker
jordas tetthet. Det er de største porene som er de mest utsatte for
å bryte sammen, og det er samtidig de som i all hovedsak sikrer
luftvekslinga i jorda.
Dybden på sporene etter traktor/redskap er et
direkte utrykk for sammenpressingen som jorda er utsatt for.
Finsmuldring av jorda med harv og fres øker graden av pakking.
Videre utsettes vannmetta jord for skadelig pakking på grunn av at
vann ikke lar seg komprimere. Silt og leirjord er spesielt utsatt
for pakningsskader ved feil driftsteknikk. Også myrjord reagerer
negativt på gal behandling. Kulturplantene trives dårlig i pakka
jord, mens ugressarter som tunrapp, knereverumpe og kveke greier
seg bedre. Tunrapp har for eksempel et svært grunt rotsystem som
får nok luft selv om jorda er vassmetta.

Fig hentet fra Maskinbruk på jord i nord
I åkerkulturer eller kortvarig eng dannes det
ofte en plogsåle som planterøttene får problemer med å vokse
gjennom. Denne sålen lages av traktorhjulet som går ned i plogfora
under pløyearbeidet og pakker jorda i denne dybden. I tillegg vil
finere jordpartikler vaskes fra det løse ploglaget ned i de finere
porene under ploglaget, og vi får tilslamming av jordprofilet.
Faren for plogsåle kan reduseres ved å variere pløyedybden.

Tunge maskiner og redskaper fører til mer
eller mindre uopprettelig jordpakking i undergrunnen. I
overflatesjiktet vil derimot hjulutrustningen kunne redusere
pakkingsgraden. Maskiner og redskaper som har høye og relativt
smale hjul, har mindre pakkingsmotstand enn lave og brede hjul.
Blir hjulene for smale, vil derimot motstanden øke på grunn av at
hjulene skjærer seg ned i jorda. I praktisk jordarbeiding vil det
være lettere å begrense pakkingsskadene ved å regulere bredden enn
høyden på hjulet. Vi vet at når vi senker lufttrykket i dekkene,
øker vi dekkes anleggsflate, og motstanden mot pakking blir
mindre.
Tommelfingerregel for lufttrykk i dekk
ved kjøring på dyrka mark: Avstanden fra fast underlag til nederste
kant av felgen skal være 80 % av avstanden fra ytterkant av dekket
inn til felgen, målt der dekket ikke berører underlaget. |
I pakkingsskadd jord øker kostnadene og
tidsforbruket til jordarbeiding og ugressbekjempelse. Ei jord med
god jordstruktur krever mindre trekkraft og færre bearbeidinger enn
ei strukturskadd jord. "Løsningen" på problemet de seinere årene
har vært større traktorer. Dette har igjen gitt mulighet for
kjøring på dyrka mark under mindre gunstige forhold i tillegg til
at totalvekta ofte har gått opp. Forsøk har vist at
avlingsreduksjon som følge av jordpakking er betydelig, det er med
andre ord økonomisk gevinst å hente ved redusert kjørebelastning og
kjøring under gunstige forhold.
Fig. Hentet fra Maskinbruk på jord
i nord
-
Pakking i de øverste 25 cm → kan rettes
opp årlig ved jordarbeiding og fryse / tine
prosesser.
-
Pakking 25-45 cm under jordoverflata → kan ta
5-10 år for det er borte.
-
Pakkeskader under 60 cm à uopprettelige og
varige.
God
jordstruktur fremmes ved:
Effektiv drenering.
Kalking.
Mekanisk jordløsning på tørr jord.
Vekstskifte med valg av vekster med kraftig rotsystem f. eks ulike
grønnforblandinger.
Tilførsel av organisk materialet i moderate mengder, f. eks
husdyrgjødsel eller kompost.
Unngå jordarbeiding eller kjøring på jorda før den er
tilstrekkelig opptørket.
Faste kjøreveier.
Bedre hjulutrusning, juster lufttrykket.
Reduser vekta på utstyret.
Bruk lette traktorer så langt det lar seg gjøre.
Unngå høy hastighet og sluring.
Planlegg kjøringa - kjør færre ganger.
|
Dårlig
jordstruktur kjennetegnes ved:
Tung og tett jord.
Dårlig luftskifte.
Dårlig dreneringsevne.
Dårlig rotutvikling og næringsopptak hos plantene.
Mer rotugress.
Mindre meitemark, mikroorganismer m.m
|