Vi tolker analysebeviset

Ifølge forskrift om gjødslingsplanlegging skal det tas ut representative jordprøver minst hvert 8. år for å analysere for næringsinnhold. Standard analysepakke inneholder bestemmelse av jordart, volumvekt, moldklasse, leirklasse, glødetap, pH, P-AL, K-AL, Mg-AL, Ca-AL. Denne pakken tilfredsstiller kravene til gjødslingsplanlegging, men i noen tilfeller er det lurt å bestille tilleggsanalyser som K-NHO3, Kobber, Mangan, sink og titrerbar alkalitet.

Hva betyr egentlig disse analysene? Når bør det bestilles utvidede analyser?

Jordart

Mineraljord deles inn i jordarter etter fordelingen av mineralmaterialets kornstørrelse (figur 1). Alle analyser av jord i landbruket analyseres på størrelsesfraksjon < 2 mm. Det vil si leire <0,002 mm, silt 0,002 – 0,06 mm, og sand 0,06 – 2 mm. Større fraksjoner som stein og grus siktes ut. I gjødslingsplanlegging er det alltid analyser fra fraksjonen < 2mm som brukes uten å korrigere for stein og grus. Et godt trent menneske kan bestemme jordart skjønnsmessig nokså nøyaktig bare ved å gni på jorda, og det er som regel godt nok. Alternativt kan det utføres en kornfordelingsanalyse ved hydrometermetoden, hvor man måler partiklenes sedimentasjonshastighet i en løsning, men det er en ganske tidkrevende analyse. Slike analyser kan brukes til å kalibrere de som jobber med skjønnsmessig vurdering av jordart.

Jordartene har forskjellige fysiske og kjemiske egenskaper. Sandjorda er ofte selvdrenerende, tørkeutsatt og kaliumfattig. Den er også utsatt for utvasking. Siltjorda er tørkesterk ved at den har stor kapilærevne og kan suge opp vann. Siltjorda er årssikker og kan gi jevne avlinger uansett om det er tørke som i 2018 eller vått som i 2019. I våte år kan imidlertid siltjorda være utfordrende med tanke på at den tørker opp sent og er kald om våren. Leirjorda er kaliumrik, har høyere kationbyttekapasitet, og bedre evne til å holde på vann og tilført næring. Ved høyere moldinnhold får vi andre jordarter; 20-40 % mold – mineralblandet moldjord, > 40% mold – Organisk jord.

Glødetap og moldinnhold

Jord klassifiseres etter moldinnhold (tabell 1). Klasse 1-4 gir en tilleggsklassifisering til jordart (figur 1). F.eks. moldrik lettelire. Mold bedrer jordas fysiske egenskaper ved å øke jordas evne
til å holde på vann og næringsstoffer, øke jordas infiltrasjonsevne, minske skorpedannelse, og motvirke pakking.

Tabell 1: Jord klassifiseres etter vekt% moldinnhold.

Tabell 2: Viser korreksjon av glødetap ved forskjellig leirinnhold.

Moldinnholdet måles ved glødetap. Jordprøven veies, settes i en ovn og glødes ved 550°C. Organisk materiale forbrennes og sterkt bundet vann i leirpartiklene fordampes. Deretter veies prøven igjen, og man regner ut hvor mye prøven har gått ned i vekt, altså glødetapet. På grunn av vann i leiren må man korrigere glødetapet for innhold av leire for å komme frem til moldinnholdet (tabell 2), der Mold % = glødetap % – korreksjon % for leirinnhold. På en leirjord med lavt moldinnhold, gir glødetapsmetoden et ganske grovt estimat på moldinnhold. Likevel er denne metoden nøyaktig nok for vanlig gjødselplanlegging. Mold, eller organisk materiale (OM), består av bittesmå partikler (humus) og planterester. Jord med høyt moldinnhold har en mørk farge, og har lavere volumvekt enn en mineraljord. Mold er en viktig kilde til nitrogen (N), og inneholder noe fosfor (P) og svovel (S).

N-gjødsling bør korrigeres utfra moldinnholdet. Organisk bundet N mineraliseres av mikroorganismer i jorda til ammonium eller nitrat før det blir plantetilgjengelig. Mineraliseringsprosessene i jorda styres i stor grad av klimatiske forhold. Derfor kan det være utfordrende å forutsi hvor mye N en moldrik jord bidrar med i vekstsesongen. Når mold brytes ned frigis CO2, og det er noe av bakgrunnen for nydyrkingsforbudet på myrjord. Mold «forsvinner» etter hvert som den brytes ned, og på en organisk jord ser man tydelig at jorda synker i terrenget etter hvert som årene går. På den andre siden vil man ved å øke moldinnholdet i jord, bidra til å binde karbon.

Volumvekt

Volumvekt oppgis i kg/L jord med to desimaler. Moldinnholdet har en stor innvirkning på volumvekten. I ekstreme tilfeller kan organisk jord veie ned mot 0,2 kg/L jord og en mineraljord opptil 1,5 kg/L jord. Røttene vokser i et volum jord, og derfor er det viktig å kunne angi næringsinnholdet i et gitt jordvolum. Det er kun når volumvekt er < 1 man korrigerer for det i gjødlingsplanleggingen, og næringsinnhold regnes om fra vekt til volumbasis. For eksempel oppgis P-AL som mg/100g jord når volumvekt > 1, og som mg/100ml når volumvekt < 1. Dette er stort sett kun aktuelt på jord med veldig høyt moldinnhold.

pH

pH er en av de viktigste analysene vi tar. Den forteller oss mye om kalkbehovet, tilgangen av næringsstoffer, og hvor det er fare for mikronæringsmangel. Optimal pH er et kompromiss hvor alle næringsstoffene er tilstrekkelig tilgjengelig for den aktuelle kulturen. Hva som er optimal pH avhenger av jordart, moldinnhold, og kultur. Til korn kan vi godt ha en pH på 6,5 på leirjord, men på en sandjord vil pH >6,3 kunne føre til sink- og manganmangel.

Hvor mye kalk (CaO) som trengs for å heve pH med 0,1 enheter avhenger av jordart og moldinnhold. Jord med mindre partikkelstørrelse (leire/mold) har høyere spesifikk overflate, høyere kationebyttekapasitet, og man trenger mer CaO for å øke pH. For eksempel trenger man langt mer CaO for å øke pH på en leirjord med høyt moldinnhold enn på en sandjord med lavt moldinnhold.

pH-toleranse, altså kulturens minimumskrav til pH, handler egentlig om plantas evne til å motstå aluminiumsforgiftning. Når pH synker og jorda blir surere, øker konsentrasjonen av aluminium i jordvæska og hemmer rotutviklingen. Mold inneholder lite aluminium, og derfor tåler plantene en lavere pH på en organisk jord enn på en mineraljord.

Ammonium laktat: AL (Lettløslig)

Ammonium laktat (AL) er ekstraksjonsvæsken som brukes når det analyseres for fosfor (P), kalium (K), magnesium (Mg), og kalsium (Ca). I andre land brukes andre metoder og ekstraksjonsvæsker, men AL-metoden er norsk standard, og i Norge har denne metoden vært i bruk siden 1960. For å kunne sammenligne jordprøver er vi avhengig av at man følger standarden. Noen få gram av jordprøven veies opp og legges i Al-løsningen. Deretter analyseres ekstraktet for det aktuelle næringsstoffet.

Fosfor (P): P-AL

P-AL (lettløselig fosfor) er et uttrykk for jordas innhold av plantetilgjengelig P. AL-metoden fungerer godt på sur jord hvor P er bundet til jern og aluminium, men metoden har svakheter når det kommer til jord med høyere pH. På jord med pH > 6,5 vil metoden overestimere tilgjengelig fosfor med kalsiumbundet fosfor, og på bakkeplanert leire med pH >7 vil metoden overestimere plantetilgjengelig P med P løst fra apatitt. Dette er aktuelle problemstillinger der det er kjørt på for mye kalkstabiliset slam. I slike tilfeller har Olsen-metoden som blant annet brukes i Danmark, vist seg å korrelere bedre med plantetilgjengelig P.

I praksis betyr dette at den som lager gjødslingsplanen, må være oppmerksom på at P-AL kan overestimere plantetilgjengelig P når pH er høy. I slike tilfeller bør det gjødsles med P til tross for at fosfornormen anbefaler kutt. Nydyrka jord er fosforfattig, og det kan være en fordel å tilføre fosfor i form av husdyrgjødsel eller slam. Jord hvor det er brukt mye husdyrgjødsel har ofte høye P-AL verdier. På skiftet rett bak hønsehuset er det typisk å finne alt for høye P-AL verdier. På mineraljord binder P seg til jordpartiklene, og tap av P vil derfor i stor grad være knyttet til erosjon. Noe av P vil likevel være vannløselig, og det er en sterk sammenheng mellom høyere P-AL og vannløselig P. Ved P-AL > 14 er det altså en større andel av fosforet som går tapt som avrenning.

P er lite bevegelig i jord, og plassering av fosforrik gjødsel i nærheten av såkornet har vist seg å gi bedre utnyttelse av P. Dette er spesielt aktuelt på jord med av P-AL, eller på kald siltjord hvor røttene utvikler seg sakte. P-AL bør ligge mellom 5 og 7. Ved høyere P-AL kan man redusere fosforgjødslinga.

Kalium (K): K-AL og KHNO3

Vi har to analysemetoder for å analysere kalium i jord. K-AL (lettløselig) og K-NHO3 (Syreløselig). Veldig kort forklart sier K-AL noe om hvor mye K som er plantetilgjengelig og K-NHO3 sier noe om kaliumreservene i jorda. K-AL (lettløst-K): Utbyttbart K og K løst i jordvæska inngår i K-AL (figur 2). På jord der det er kjørt på mye husdyrgjødsel, har man ofte høye K-AL verdier. Gras har et luksusopptak av K, og på langvarig eng finner man ofte lave K-AL verdier.

Jordartene har forskjellige K-AL minimumsnivå som henger sammen med leirinnhold og K-NHO3. På leirjord med >40% leire, finner man sjeldent K-AL verdier under 10, selv om det har vært langvarig eng der. På en ren sandjord sier vi at K-AL kan komme ned til 3-4. Det vil si at på en sandjord med K-AL 10 kan man regne med at jorda bidrar med mer plantetilgjengelig K enn på en leirjord med K-AL 10. Når det er sagt, er det viktig å huske på at sandjorda ofte er svært K-fattig og at man bør gjødsle deretter.

K-AL endrer seg over tid. Plantene bruker fra K-AL-andelen gjennom vekstsesongen, men i løpet av vinteren vil delvis tilgjengelig K (figur 2) lekke ut i jordvæska. Altså vil jordprøver fra samme punkt vise lavere K-AL om høsten enn om våren. Derfor er det viktig å ta jordprøvene om høsten for å få sammenlignbare K-AL-tall. K-AL kan også endre seg mye mellom hver gang det tas nye jordprøver.

K-NHO3 (syreløselig-K): Jordprøven kokes i salpetersyre i 10 minutter! Det er rimelig brutalt, men det er nødvendig for å løse ut kalium som sitter mellom leirmineralene (figur 2). Men K-AL andelen vil også inngå i K-NHO3-analysen. Det vil si at man må trekke fra K-AL på K-NHO3-analysen for å kunne si noe om kaliumreservenes langsiktige bidrag av kalium. K-HNO3 holder seg ganske stabilt og det holder som regel å ta ut en stikkprøve per skifte per generasjon. K-HNO3 har sammenheng med leirinnholdet i jorda, der høyere leirinnhold gir høyere K-HNO3. På sandjord med lavt leirinnhold er det så lave K-NHO3-verdier at man i praksis ikke regner med at den bidrar med noe særlig kalium. K-HNO3 er mer interessant på jord med noe høyere leirinnhold. K-HNO3
kan bestilles i tillegg til standard analysepakke.

Kalsium (CA) og magnesium (MG)

Magnesiumholdig kalk er gode kilder til Mg og Ca, og hvis man har gode rutiner på kalking, er lave tall på Ca-AL og Mg-AL sjeldent et problem i korn. Til korn risikerer man mangel når Mg-AL <2, men Mg-AL bør ligge på min 3-5, og Ca-Al bør være > 50.

Potet dyrker man ofte på sandholdige jordarter, med noe lavere pH, og dermed også lavere Ca-AL og Mg-AL. Til potet bør Mg-AL > 6, og Ca-AL > 80. Ved lavere verdier til potet kan man gjødsle med polysulfat som inneholder både Ca og Mg, kalimagnesia (Mg), og eventuelt supplere med Mg- og Ca-holdig bladgjødsling. Uansett bør man, i slike tilfeller, vurdere Mg-holdig kalking etter innhøsting. Ca-mangel kan føre til indre defekter i potet.

Aktuelle tilleggsanalyser

Sink (Zn) og titrerbar alkalitet: Faren for Zn-mangel er størst ved høy pH. Grenseverdiene for Zn avhenger av titrerbar alkalitet og man bør bestille disse analysene sammen.

Mangan (Mn): Tilgjengeligheten av mangan avhenger av pH og red/oks-forholdene i jorda. Det er risiko for mangel ved høy pH og luftig jord. Jordpakking øker tilgjengeligheten av Mn, og ofte kan man se at åkeren er grønnere i kjørespora ved Mn-mangel. Ved Mn-mangel pga. høy pH, må Mn gis som bladgjødsling. Grenseverdi for Mn < 4 mg/kg jord hvis pH > 6,3. På sandige jordarter med pH > 6,3, andre jordarter med pH >7, eller ved vekstproblemer etter kalking/tilførsel av slam, bør det tas ut stikkanalyser for Mn, Zn og titrerbar alkalitet.

Kobber (Cu): Før i tiden ble det gjødslet en del med Cu-holdig gjødsel som kobbersulfat, men de siste årene har det vært lite søkelys på det, og flere steder begynner Cu-verdiene å bli lave. Cu er viktig for frøsettinga til kornet. Ved mangel kan man i noen tilfeller se tegn på gulspissjuke, men ofte ser åkeren helt fin ut og det eneste merkbare symptomet er lav avling. Det er fornuftig å ta
med 1-2 stikkprøver på Cu på skifter hvor man mistenker lave verdier. Ved lave Cu-verdier kan tilførsel av Cu, enten som jordgjødsling eller bladgjødsling, gi avlingene et kraftig løft. Kritisk grenseverdi for Cu < 1 mg/kg jord.